9 80x56

 

Orkestermusikere som kunst

I siste nummer av fagbladet Musikk-kultur(11-2011) presenteres orkesterbildene til henholdsvis Oslo filharmoniske orkester (OFO), Stavanger symfoniorkester (SSO) og kringkastingsorkesteret (KORK) og med bildene som nav sveiper artikkelen innom temaer som orkesterbilder generelt, imagebygging og hva som skal til for å promotere et orkester i dag.

Bakgrunnen for de tre orkestrenes bildeprosjekter er forskjellig og dermed også resultatene. Mens OFO´s bilder er del av kunstprosjektet MUZ:ART av fotograf Ole Marius Jørgensen og bl.a. har vært utstilt i London og New York, er SSO´s og KORK´s bilder bestilt av orkestrene selv med henblikk på promotering og presentasjon.

I artikkelen i Musikk-kultur blir de tre bildene satt opp mot hverandre og bedømt av kommunikasjonsstrateg Beate Nossum fra PR-byrået Burson-Marsteller. Her er det bildenes potensial som salgs-pitch og omdømmeskapende element som er i fokus. Nossum er spesialist på medie- og omdømmeforståelse og bedømmer bildene med blikk for hvordan ”selge” et orkester på best mulig måte.

Hvis vi for et øyeblikk ser bort i fra det faktum at OFO´s bilder er en del av et frittstående kunstprosjekt og ikke en bestilling fra orkesteret selv med tanke på spesifikk PR kan det allikevel være interessant å se de tre orkestrenes bilder under ett slik denne artikkelen forsøker. Alle tre har tross alt orkestermusikere som deler av motivene sine.

Mens Nossum fremhever SSO´s resultat som spesielt vellykket og likeledes bildene til KORK levnes OFO´s bilder liten ære. Nossum uttrykker skepsis til hva OFO signaliserer gjennom bildene og mener disse får orkestermedlemmene til å fremstå som stive. Nossum insisterer på å tolke bildene til OFO ut i fra samme kriterium som KORK og SSO´s bilder og ser dem som presentasjonsbilder av musikerne hvor hovedmålet er å fremstille orkesterets enkelte individer (og dermed også orkesteret selv) i et så flatterende, gjenkjennelig og pengeinnbringende lys som mulig.

Kontrabassmord og paukejakt

Dette finner hun ikke hos OFO, snarer tvert: Bassist Glenn Lewis Gordon anholdes av stormtropper etter å ha begått kontrabass-mord og slagverker Torbjørn Ottersen sniker seg frem på spydjakt mot noen fredelig ”gressende” pauker som aner fred og ingen fare. I et av bildene trykket i musikk-kulturs artikkel sitter slagverker Heming Valebjørg inneklemt på Night hawk Diner mellom tre bodybuildere som er i ferd med å gå amok i en matorgie. Valebjørg, ulastelig antrukket i sort snippkjole, har søkt tilflukt bak en kaffekopp og har et ansiktsuttrykk som matcher den frydefullt surrealistiske situasjonen til fulle.

Nossum påpeker i artikkelen at slagverkeren ser ukomfortabel ut. Ja, hvem ville for øvrig ikke være dét gitt situasjonen, men den eneste gangen dette fremstår som noe egentlig problem er når Nossum følger opp med å hevde at dét skal ikke landets ledende musikere være.

Man kunne argumentere med at ”komfortabel” egentlig ikke er et ord som passer på noen av bildene til OFO. Til gjengjeld finnes det desto flere andre ord man kan bruke, som assosiasjons-skapende, overraskende, enigmatiske og hylende morsomme.

Hvis det absolutt er ønskelig å sammenligne de tre bildeseriene kan vi si at den største forskjellen ikke ligger ikke i hvem som vil lykkes best i å selge sitt produkt. Den største forskjellen ligger i at mens det i SSO´s og KORK´s bilder er utøverne som står i fokus kan OFO´s bilder (i tillegg til å være de rene kunstverkene de er) også fungere som et slående bilde på hva et orkester faktisk er: den mest fantastiske historieformidler og mentale billedskaper som finnes; en formidler som griper inn i hver enkelt lytters indre unike assosiasjonsverden og, med utgangspunkt i dét som finnes der, er i stand til å frembringe de mest uventede sammensetninger, de mest sublime øyeblikk og de grelleste skjæringspunkter, alt avhengig av hver enkelt lytters forventninger.

Musikk uten filter

Å lytte til musikk vil si stadig å få sine indre forventninger omstokket, innfridd, avvist eller begeistret og intet sted skjer dette med større kraft enn i møte med stor orkestermusikk og stor kunst.

Pianist Gonzalo Moreno stående oppe på flygelet sitt med en diger øks og et uhellsvangert blikk mens flere hender strekker seg hjelpeløst ut fra flygelets mørke indre er kanskje ikke et bilde egnet til å skulle skape en varm og inkluderende sfære, eller å skulle fremstille musikeren som «en av oss». Men som et visuelt knyttneveslag kan den desto sterkere bringe frem i oss minner knyttet til tidligere musikalske eller kunstneriske opplevelser; den typen man gjerne opplevde som barn når filtrene var tynnere og kunsten traff én som åpenbaringer fra et vilt, lokkende og uforståelig sted hvor alt kunne hende.

Moreno

OFO´s bilder reflekterer humor, vold, mystikk, drøm, surrealisme, galskap, skjønnhet, overraskelse og forvirring i en rik blanding; som den perfekte visualiseringen av det gåtefulle fenomenet «musikk».

Til våren planlegges det utstilling i rådhuset. Det er bare å legge seg i kø med det samme.

Flere av verkene kan sees på Jørgensens nettside her:
www. olemariusphotography.com

Artikkelen sto på trykk i Musikk*kultur 12/2011

One Comment

Leave a Reply